Datteren forklarer

Godt vil jeg gjøre og pen vil jeg være.
Frukten alene er ikke din ære.
Så det å overse meg er en risk.
Jeg gir dem inntrykk av at du er frisk.
Jeg er deg gitt for å styrke din kropp.
Løvet på treet, det bør være topp!

Det å roe nervene

Nervene er til å roe. Nervene roes ved noe. Hva som for sikkert behøves når nervene våkner og øves, er orienterings forvandling. Den oppnåes ved en faktisk handling. Den oppnåes ved mektig å bli ved en ledelse å være i. Nerver roes ved det som blir gjort av nervøs for å komme seg bort.

Ektefolk

Ennå og Enda var ektet som par.
Ennå var mor, se, og Enda var far.

«Mannen min drar ikke. Ennå han kan.»
Det sa hun, Ennå, til Enda en natt.
«Mannen din drar ikke. Enda han kan.»
Det sa han, Enda, til Ennå, hans skatt.

Sånn kan den være, den saken er klar,
eningen ektet. Den er snill og rar!

Gi

Gi meg den rene og pene,
gi den som kan stå for sitt ord.
Gi meg den vakre og vene,
gi den som kan prege vår jord.
Gi meg den sterke og klare,
gi den som har mot i sitt bryst.
Gi meg den snille og rare,
gi den som før arbeid har lyst!

Hjerte og sinn er en ening.
Og uten at hjertet er med,
uten at mål preger mening
og uten at ro preger fred,
dårer vi bare. Vi spiller.
Så gi meg som hofte og kne
den som har peiling – og skiller!
Gi den som kan smile og le!

Gleden

Himmelens gaver er sterke og klare.
Tar vi bort sola så regner det bare.
Uten Vår Herre, Guds Sønn, til å lyse
vil vi bli våte og hutre og fryse.

Uten Vår Herre, Guds Sønn, til å glede
vil vi bli bløte og svake av lede.
Kall på Vår Herre, på Kristus – på lyse!
Be om at vi ikke bare må gyse.

Herlig

Herlige nordmenn, vi enes!
Vinteren gjennom vi tjenes
morsomt ved snøen som faller
og på vår enighet kaller!

Samlet blir jorden som preges.
Uenighetene leges.
Innmark og utmark blir like
i Nordens snøhvite rike!

Holdning

Ellevilt jaktende
er ikke maktende.

Bedre er prøvende,
gårdsbruket øvende.

Jeg er skjønn

Lyseblå Himmel og grønn Moder Jord –
det er det mening i! Sann mine ord!
Selv vil jeg være, i hjerte og sinn,
fargene gyldig. Nå. Mismot forsvinn!

Skjønt er det skapte og Gud skapte meg.
Aldri i verden at Gud angrer seg!
Uskylden lyseblå, fromheten grønn,
lyseblå er jeg, og grønn. Jeg er skjønn!

Modellene

Se, som de blomstrer, de små og andektige!
Slikt kan de drømme om, sterke og vektige.
Se, som de jubler, de grønne og prektige.
Slikt er helt fremmed for stolte og mektige.

Se, hvordan solen og regnet når vekstene!
Slike bør være skribenter av tekstene
vi etablerer som våre og heldige.
Dyrene er så fornemme, så veldige!

Som sliten

Når jeg er sliten så blir jeg så liten og da er det nære å bråkete være, så selv om jeg ville, jeg ble ikke stille, men sier en masse jeg håper er passe, for jeg er så liten! Så fryktelig sliten!

Vikingearv

Ute på havet, hvor bølgene slår,
hvor det er galskap om ankeret går,
hvor det å ligge på været er smart,
hvor det å vente på løye er rart,

hvor vind i seilene er å få rå,
hvor fulle seil er Guds nåde, tegn på,
hvor det å være i vinden er greit –
der har vi nordmenn det aldri leit.

Blikkstille blott irriterer en dag,
seile i medvind vårt største behag.
Krysse mot vinden, det makter vi lett.
Landkrabber lider av mangel på vett.

Noen vil skalte og valte og ha
mer vind i seilene, bare, og ta
sjansen. De vil klare brasene, hvast.
Det vil vi også. Men bramfri, vår mast!

Havet er sjelen og bølgen dets tolk.
I kraft av den når vi alle slags folk.
Strandhugg vil hedre vårt flagg og vårt navn.
Men det er dette: Å komme i havn!

Vinteren

Isen som legger seg over bekymringen øker bevisstheten, løsriver demringen. Tanken blir klarere utenom øvelse, utenom synet på livet som prøvelse. Vinteren fremmer den rene bevisstheten, mennesket da ikke lenger en maktende. Gleden fra sorgen blir løst. Hele tristheten sommeren rommer blir måte for aktende.