Et dikt om sko

Har vi gått mange mil tar vi skoene av.
Og sånn er det ved sangklubbens beinharde krav.
Nok er nok, på et tidspunkt, og da tenker vi
det skal bli helt vidunderlig å komme fri!

Er de gamle og utgåtte, likevel de
tar vi fram som vi har det behagelig i.
Og sånn er det med venner. De vi bruker mest
er de gamle og kjære som passer oss best.

Er de skitne og skjoldete bruker vi krem
uten hensyn til skolisser og til emblem.
Og sånn er det med unger. De krever litt stell.
Om de jamrer og bærer seg, det likevel.

Der er ting her i livet som skjer ganske fort.
Er de vonde og trange så gir vi dem bort.
Og sånn er det med naboer som er for små.
De får prøve et annet sted. Der kan de rå.

Er de lyse og lette så passer vi på
at de ikke på ulendte stier får gå.
Og sånn er det med folk som vi morer oss ved.
Når vi presser oss får ikke de være med.

Når en skolisse ryker, for det kan jo skje,
lager vi en stor knute vi vil plages med.
Og sånn er det med båndet til kjæresten òg.
Er der knute på tråden er en ikke fjåg.

Det er nok mer enn dette. Men dette får bli
hva jeg om et par sko finner riktig å si.
Kanskje intet i verden er viktig som sko.
Hele verden vil jo i de skoene bo!