Jeg elsker deg, min skjønne myndighet.
Du er som kneet som gjør hoften vill.
Du er som støtten som gjør hjelpen snill.
Du er befrielse, min kyndighet.
Jeg er et såkorn. Som alene jeg
i verden ingen særlig lykke gjør.
Men om til jord jeg faller og slik dør!
Velsignet, er jeg, kyndighet, ved deg.
Som makt og myndighet er intet to.
For vi er ett når jeg i deg får gro.
Og kornet vil en dag bli høstet inn.
Hvor du er herlig, suveren og fin!
Hvor jeg vil takke for at du er min!
For aldri fant et hjerte bedre sinn!