Ute på havet, hvor bølgene slår,
hvor det er galskap om ankeret går,
hvor det å ligge på været er smart,
hvor det å vente på løye er rart,
hvor vind i seilene er å få rå,
hvor fulle seil er Guds nåde, tegn på,
hvor det å være i vinden er greit –
der har vi nordmenn det aldri leit.
Blikkstille blott irriterer en dag,
seile i medvind vårt største behag.
Krysse mot vinden, det makter vi lett.
Landkrabber lider av mangel på vett.
Noen vil skalte og valte og ha
mer vind i seilene, bare, og ta
sjansen. De vil klare brasene, hvast.
Det vil vi også. Men bramfri, vår mast!
Havet er sjelen og bølgen dets tolk.
I kraft av den når vi alle slags folk.
Strandhugg vil hedre vårt flagg og vårt navn.
Men det er dette: Å komme i havn!