Benkestokk

De benket seg med sverd og stokk,
de ættestore menn.
Nå mente de at nok var nok
og ville ta igjen.

Som bekker de til å var gjort
med kilden ødelagt.
Nå ville de ha utløp fort –
som tenkt og følt, så sagt.

Fra siden trådte kongen inn.
Han mønstret sine menn,
som alle sammen onde sinn
tilkjennega, om enn.

Han viste mot, den konge da,
da møtet slik ble satt.
Men vikingene Fanden ga
og ville ha ham matt.

Da reiste seg en brande brått.
Han ville bygge bro.
Han hevdet sannhet, kort og godt:
På verv skal kjennes tro!

De målte seg ved disse ord,
de menn som klaget, blott.
Og kongen fra sitt store bord
så alt han hadde fått.

Da bøyde selv den konge stor
sitt hode og så ned.
Og mennene som til en bror
ba kongen pent om fred.

Bemyndiget vil mannen stå.
En troende har rett.
Den benkestokk ble lov å få.
Og adlet ble en ætt.