Jeg går nedover Nordre. Et kamera vil
jeg skal stramme meg opp, jeg skal høre det til.
Jeg går nedover Nordre. En pike meg ser,
og jeg smiler, og tenker: Se nå hvor hun ler!
"Ser du taket der borte ‑ se øyet som ser.
Jeg stjal blikket til piken. Hva tror du de ler?"
Og den artige skrue forvisse meg om
at d’er tyver de akter, mitt rov et symptom.
Det er dette jeg hater: At kunnskapen blir
til å frykte. Og kunnskapen blir om den gir
seg til kjenne ved øyet som røpe oss vil.
Men i synet til piken blir jeg gjerne til.