På spranget

Først blomsten stikker hodet opp
av jorden spent og var:
Vil verden ære krans og kropp
om den blir åpenbar?
Mon tro om ennå den kan snu
og være ei til bry?
Men så forsvinner all dens gru,
for se! Et morgengry!

Nå kom til lyset, bli deg selv!
lar Herren solen si.
Av jorden født din framtid vel
bekymringsløs tør bli.
Og blomsten spretter opp og blir
en prektig løvetann
som Gud til mor fra pjokken gir.
– Tenk, det går også an.

Som løvetannen springer ut
med krone og med blad
jeg selv vil gjøre tvilen slutt
forventningsfull og glad
og løpe våren freidig til
i kraft av tro og håp.
Og lyde Gud og si: Jeg vil
min skjebne og min dåp!